Gjorde det vondt?

Kjære bestefar.  

Jeg savner deg. Veldig mye. Og mormor savner deg. Du vet.. ho klarer ikke å leve uten deg. Jeg håper du er her sammen med oss selv om vi ikke kan se deg. Søknader til vgs er sendt. Jeg søkte musikk. Du hadde vel ikke trodd noe annet? Haha. Det er skummelt. Hele den videregående-greia. Det går så fort liksom. Begynte jo akkurat i første klasse, gjorde jeg ikke? Det har gått så sykt fort.

Jeg savner samtalene og diskusjonene våre og det å faktisk bli tatt som en voksen. Jeg savner å sitte i armkroken din og bare få lov til å være liten. Noen ganger er det uutholdelig. Andre ganger går det bra, for jeg skjønner ikke at du er borte. Akkurat som om jeg bare venter på at du skal komme hjem igjen. Som om du bare er på en liten reise et annet sted i verden. Men du kommer ikke hjem igjen, gjør du vel, bestefar? Noen ganger savner jeg deg så mye at jeg ikke får puste. Og hele Glomma renner ut av øya mine.

Hvordan har du det? Jeg har det bra. Selv om jeg egentlig ikke har det bra. Jeg er ødelagt. Av alt. Masse. Jeg er sliten. Og nå har jeg begynt hos sånn psykolog lignende greier. Alle tar litt drepen på meg. Alle skal ha sin del av meg og jeg føler at jeg ikke er nok. Og vinteren er lang. Nå har det vært vinter i snart et halvt år. Men høsten er lengre. Den høsten som er inni meg. Der har det vært høst i over to og et halvt år. Og høsten er ikke pen lenger. Det er sånn stygg høst. Med svarte blader og sur, kald vind. Rett før det roer seg og blir vinter. Jeg trenger forandring. Noe nytt. Noe annerledes. Derfor handler jeg så mye klær. Og farger håret. Fordi jeg trenger en forandring, somsagt.

Om jeg bare kunne få lov til å møte deg én gang til gang til. Gi deg en siste klem, og ta vare på den. Jeg savner deg. Jeg savner deg! Og.. unnskyld. Unnskyld for alt. Men vit at jeg er uendelig glad i deg, og at jeg er evig takknemlig for at jeg fikk ha deg som bestefar. Jeg var alltid så stolt av deg. Jeg fortalte alle at jeg hadde en farfar, en morfar og en bestefar. Jeg følte meg som verdens heldigste. Så hvorfor måtte du gå fra oss? Var det noe viktig? Var den noen på den andre siden som trengte deg mer enn oss? Og om det var det.. var det foralltid? Eller kan du.. kanskje komme tilbake? Jeg blåser i hvordan du kommer deg tilbake, og hvilken form du har, bare du forteller meg at det er deg. Jeg trenger å prate med deg. Jeg trenger en av de varme klemmene dine. Alt er så mye nå. Rotete. Veldig rotete.

Du hadde likt deg i Brasil. Det var kjempe fint der. Men det var jo ikke det samme uten deg. Det føltes bestandig litt tomt. Jeg har glemt hvordan du lukter. Hjelp meg å huske det igjen. Jeg vil ikke glemme det. Tenk om jeg glemmer hvordan klemmene dine var? Eller måten du nøt livet på? Tenk om jeg glemmer.. stemmen din. For den er uklar for meg nå. Jeg grøsser av å tenke på det. Hjelp meg! Værsåsnill..

Kom tilbake..


Jeg trenger deg, Kai Halseth Finstad..




 

6 kommentarer

Emilie Engseth

11.apr.2011 kl.00:48

åh, jenny så utrolig skrevet! :( fikk helt vondt inni meg, og gud så utrolig bra du skriver! fikk tårer i øyene! høsten er stygg jeg er enig, livet er hardt jeg er enig i det og, og aller mest av alt er jeg enig i hvor masse livet forventer av alle mennesker. det blir for mye jobb, mas og for lite glede! og alt slitet er tilslutt for ingenting, eller veldig mye? at the end of the day har det uansett ingen ting og si for da dør vi og hva har livet egentlig gått til? 60% jobb/mas/slit/ork og 20% fred? det finnes mange måter å se på livet og dette er kanskje den mest dramatiske og tragiske av alle, men faktisk tror jeg det er den mest realistiske og, men det lønner seg ikke alltid å tenke på livet på den filosofiske, realistiske måten, for livet er rart! for rart for å forstå. gjør det du drømmer om mest av alt jenny, det vil gjøre deg mye lykkeligere og livet er en god ting, en gave som så ubeskrivelig få får. og aldri glem hva du er verdt! du er nydelig og kan klare hva du vil! :) :) :)

frokenknudsen

11.apr.2011 kl.02:10

Merker jeg ble satt ut når jeg leste dette. Er så utrolig vondt å savne noen sånn.. Men så utrolig bra skrevet, virkelig fått forklart hvordan du føler det.. Utrolig trist :(

Christina

11.apr.2011 kl.15:02

jeg føler helt med deg Jenny, jeg har også mista noen som sto meg nærme. og selv om de er borte, så vil jeg alltid elske de! det vondeste er å dra der de bodde før, for da tenker jeg på gamle tider, da vi var små og alt var bra... jeg mistet farmor og onkel for ett par år siden.. og jeg savner dem så ille mye at det gjør vondt når jeg tenker på dem!

hvis jeg kunne gått tilbake i tid, ville jeg ha gått tilbake til den tiden farmor og onkel levde og fått en siste klem. jeg husker ikke hvordan de lukter, eller stemmen demmes. men bilde av dem er helt klart for meg, som om de er her.

men hvis det er noe du trenger å snakke om, så vet du at jeg er her, loveyou <3

Silje Helen

11.apr.2011 kl.22:29

GUD, så bra du skriver. Sitter her med tårer i øynene <3 Utrolig trist da, vet ikke hva jeg skal si engang... men håper det går bra med deg da, du er en helt utrolig nydelig og søt person!
Ååå, jenny.. vet ikke hva jeg skal si, for de over meg her har sagt alt jeg hadde tengt å si.. Du skriver så utrolig nydelig og det er du selv også. Begynner nesten å gråte her jeg sitter.. Håper det går bra med deg ♥

jennyalicee

12.apr.2011 kl.19:49

Takk, søte små mennesker ♥

Skriv en ny kommentar

jennyalicee

jennyalicee

15, Sarpsborg

Life isn't about finding yourself. It's about creating yourself...

Kategorier

Arkiv

hits