Begrav meg, begrav meg

Kjære Bjarne.

Først vil jeg begynne med å si at jeg er glad for at jeg ble kjent med deg. Jeg er evig glad for at du ga meg muligheten til å bli kjent med deg. Og jeg vet at jeg kommer til å savne deg. Jeg kommer til å savne alle de varme ordene dine. Du ble etterhvert en av de få grunnene til at jeg står opp på morgenen og går på skolen. Du lærte meg å elske trapper, ganger og krakker. Du fikk meg til å føle meg vakker. Og jeg trodde på alt du sa. Jeg åpna meg for deg fordi jeg stolte på deg. Og du sa så mange fine ting til meg. Så selvom jeg visste at det aldri kom til å bli oss, hadde jeg likevel et lite håp om at du kom til å være der for meg, som du sa du ville. Du visste at du kunne stole på meg, og jeg visste at jeg kunne stole på deg. Siden jul har jeg tenkt på deg mer og mer hver eneste dag. Det er dager jeg ikke klarer å tenke på noe som helst annet. Jeg tenker på det vakre ansiktet ditt, det herlige smilet ditt, den fine kroppen din og alt inni. Jeg vet ikke hvordan du fikk det til, men du hadde 100% kontroll over meg ved å bare se på meg. Du hadde meg før du hadde sagt hei. Jeg var din på et sekund. Jeg er fortsatt din. Det er ingen andre jeg vil ha. Det er kun du. Jeg klarer ikke å se eller tenke på noen andre på samme måte. Alt blir bare feil. Du klarte å roe meg ned når jeg var stressa. Jeg bare skrev til deg. Du fikk meg på godt humør igjen når jeg var nede, og sa ord som trøstet og varmet meg. Du sa at du trengte meg. Du sa du var så glad for at du møtte meg. Du sa at du var glad i meg. Og du fortalte meg heletiden hvor herlig du syntes jeg var og så på meg med et sånt blikk som kan smelte hvem som helst sitt hjerte. Vi hadde en egen verden. En verden som levde over hodene på alle andre. Vi kunne omtrent snakke sammen uten å snakke. Når du stod nær meg, hadde vi samtaler uten at noen merka det. Det var så trygt når du var der. Når du så på meg og smilte til meg. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hva det var som fanga meg i utgangspunktet, men det var vel bl.a spenninga. Det var som å løpe på tynn is.. - du aner ikke når eller hvor isen knekker. Man er ikke trygg, man bare lever. Vi hadde en hemmelighet. Vi hadde flere hemmeligheter. Sammen. Og jeg har delt mine innerste og dypeste hemmeligheter og tanker med deg. Du vet alt. Og nå.. nå er det over. Jeg var vel tom og du trengte meg ikke lenger, så du kasta meg. Og det er klart det gjør vondt. Jeg klarer ikke å tenke og føle noe annet. Det stikker langt inni brysten og magen hver gang jeg ser deg, og enda verre når du ser på meg. Og det plager meg at jeg ikke får snakka ordentlig med deg om det. Jeg har så mange spørsmål. Så mye jeg trenger å vite. Jeg må vite hva som skjedde, og hvorfor? Hva gjorde jeg galt? Men jeg antar at jeg ikke får svar på de spørsmålene. For du vil ikke prate. Du vil ikke ordne opp. Du sa bare stopp, og nå er det over. 

Er du fortsatt glad i meg?
Betyr jeg fortsatt noe for deg?
Bryr du deg?
Eller var alt bare løgner? Var jeg bare et bilde for deg?
For jeg trenger deg, Bjarne. Jeg er ikke klar til å gi slipp.  


weheartit.com

...

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

jennyalicee

jennyalicee

15, Sarpsborg

Life isn't about finding yourself. It's about creating yourself...

Kategorier

Arkiv

hits